Min frelseshistorie



...5 oktober 2008...

Jeg vokste opp i en familie, hvor mamma var frelst. Jeg ble tidlig kjent med en nådig og god Jesus som kunne helbrede, berøre, trøste og være god. Som lita jente ble jeg momentant helbredet for kronisk øreverk under forbønn - så tro på Jesus hadde jeg alltid.

Etterhvert ble mammaen min ordentlig syk, med en sykdom som heter bipoar lidelse. Da var jeg 11 år, og kjente at behovet for noe mer enn bare en barnetro meldte seg, siden mamma var mye borte. Så jeg tok en bestemmelse som 11-åring, at jeg ville ha Jesus i livet mitt. Og Jesus stilte opp på en fantastisk måte, og bærte meg gjennom denne vanskelige stormen ved at jeg fikk hvile i hans nærhet.

Likevel så ønsket jeg ikke mer av Jesus når jeg ble 14 år, og tok mer og mer avstand til den Frelseren som bare hadde vært god mot meg. Jeg ble lunken, og tok flere steg bort ifra hans nærhet. Etterhvert ble den tillit jeg hadde til at Jesus elsket meg, byttet ut med lovviskhet - og jeg følte at jeg ikke helt klarte å oppfylle kravene som ingen hadde satt for meg..

Livet ble vanskelig, og jeg opplevde mye vondt i tiden hvor jeg prøvde å holde Jesus borte fra meg. Jeg søkte alkohol, falsk kjærlighet og så videre for å fylle tomrommet - uten hjelp. Som 19-åring kjente jeg sterkt trangen til noe mer. Nå hadde jeg roet meg betraktelig og hadde en samboer, flott familie og gode venner. Men likevel var det noe som manglet. Jeg følte meg fortsatt helt tom innvendig.

18 år og på fest
Mamma spurte meg en gang; "Er du ikke redd for sjela di?". Disse ordene spant rundt i hodet mitt i fire år, for jeg var livredd for evigheten. Gråtende la jeg meg om kvelden, mens jeg ropte at Gud ikke måtte la meg gå fortapt.

Jeg prøvde å rettferdiggjøre livet mitt ved å slutte med alkohol, røyk og annet, bare for å oppdage at jeg ikke hadde noen kraft til å slutte med bare èn av de tingene! I min dumhet og mangel på forståelse av Guds hellighet, trodde jeg at jeg kunne fortjene evig liv. Men jeg stod på stedet hvil, mer stresset av evigheten enn noen gang.

Høsten 2008 startet jeg på sykepleiestudiet, og etter noen dager brøt det ut med brannkopper på hele meg. Praksisstudiet var bare noen dager ifra, og jeg kunne ikke gå ut i praksis med brannkopper! Fortvilet ringte jeg rundt på legekontorene, men den nylige flyttingen og mangel på journal (som i for seg var en merkelig greie..) gjorde at ingen ville ta meg imot. Jeg ringte legevakt, men de sa at det var ikke akutt nok. Så til slutt ringte jeg og fortalte mamma fortvilet om det som skjedde, og hun sa at jeg kunne få forbønn. Og med tidligere helbredelser i bakhodet hadde jeg ikke råd til å si nei.

Så søndag den 5. oktober 2008, som ikke rent tilfeldig var 20-års dagen min, satt vi oss i bilen og kjørte i vei mot møte for å få forbønn. Det var Roger Nygård som talte.

Meg som helt nyfrelst
Mamma satt oss på andre rad. Jeg hadde mest lyst å springe ut og gråte, fordi jeg hadde sånn kamp inni meg, men ønsket ikke den ekstra oppmerksomheten det ville gi da vi satt på andre rad. Helt ville tanker kom oppi hodet mitt; at jeg stjal helbredelse fra andre kristne, at Jesus hatet meg, at han visste alt jeg hadde gjort og aldri kom til å godta meg, at de andre kristne ikke kom til å godta meg osv. Jeg følte meg som en muldvarp midt inni flokken!

Etter talen var over var mamma rask å be Roger om å be for meg. Og da han skulle til å be, spurte han først om hvor lenge jeg hadde vært kristen. "Neeeei! Så flaut! Nå er jeg avslørt!", tenkte jeg. Så jeg svarte at jeg ikke var kristen. Da spurte han den enkleste spørsmålet; "Vil du bli det da?", og jeg svarte ja uten å tenke meg om. Så bad jeg en frelsesbønn, mens jeg kjente at Guds kraft fylte hele meg! Når bønnen var ferdig, kjente jeg en helt utrolig fred på innsiden. Stemmen som plaget meg noen minutter før var helt still, og jeg kjente en så dyp og fantastisk glede inni meg!

JEG VAR FØDT PÅ NY!! JIPPI!!


8 kommentarer:

  1. ja jesus ordner opp, ingen TVIL om det!

    SvarSlett
  2. Fantastisk, det er så herlig å bare stole på Herrens veier, for de er altid de beste :D

    SvarSlett
  3. Først går du blind igjennom jesu blod og blir renset og tvettet.
    Så ser du veien og kan vandre på den.
    Da får du virkelig kjenne på oppstandelseskraften.

    SvarSlett
  4. Takk for gode kommentarer til dere alle! Jesus har virkelig vært trofast gjennom alt :) For veien var bare så vidt påstartet når jeg tok imot ham som frelser! Men, sånn er det å gå på en vei.. Veien er trang og porten smal, men jeg har aldri angret på valget mitt uansett :D Evig takknemlig for at Gud utvalgte meg!

    SvarSlett
  5. En veldig sterk historie! Jeg tror MANGE i Norge i dag går og kjenner på det du kjente da du falt fra. Jeg har en lignende historie.
    Må vi som er disipler for Jesus møte de med nestekjærlighet!
    Gud velsigne deg!

    Rita

    SvarSlett
  6. Jesus velsigner deg for at du vitner. Jeg gir deg noen vers på veien:

    5 Ingen skal kunne stå seg mot deg alle ditt livs dager. Likesom jeg var med Moses, vil jeg være med deg. Jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg.
    6 Vær frimodig og sterk! For du skal skifte ut til arv blant dette folket det landet som jeg med ed lovte deres fedre å gi dem.
    7 Vær du bare riktig frimodig og sterk, så du legger vinn på å gjøre etter hele den loven som Moses, min tjener, lærte deg! Vik ikke av fra den, verken til høyre eller til venstre, så du kan gå klokt fram i alt det du tar deg fore.
    8 Denne lovens bok skal ikke vike fra din munn. Du skal grunne på den dag og natt, så du akter vel på å gjøre etter alt det som står skrevet i den. Da skal du lykkes på dine veier, og da skal du gå klokt fram.
    9 Har jeg ikke befalt deg: Vær frimodig og sterk! Frykt ikke, og vær ikke redd! For Herren din Gud er med deg i alt det du tar deg fore.
    Jos 1:5-9

    SvarSlett

Takk for tilbakemelding! Guds velsignelse :)