lørdag 5. juni 2010

"Gode råd mot kjærlighetssorg"

Det føltes så feil ut alle disse rådene. Alle disse metodene. Som om det var en spesiell handling som ville føre til at hjertet ikke lengre var knust. Er det sant da? Jeg kunne alltids lure meg selv. Å si, tro og føle at rådene skulle gjøre godt. Men det finnes ingen gode råd for hjertesorg. Det er faktisk noe som må legest. Det tar tid, det krever mye, det er slitsomt og koster mange tårer. Men det er det som fører til et helt hjerte igjen.

Svaret mitt er Jesus, på alle spørsmål. Også i dette tilfellet. Likevel innebar det mye av meg selv, en forandring måtte skje. Men jeg hadde aldri klart å gå så dypt inn i meg selv, å kjenne på hvor inderlig vondt det faktisk var med det knuste hjertet - uten å ha Jesus der. For jeg aner ikke hvordan ufrelste klarer dette.. Hvor de finner styrken fra. Hvor de har håpet. For i mitt tilfelle så var mitt håp helt fullstendig alene til Jesus. Noe annet føltes så meningsløst.

Jeg ble på mange måter utfordret. Det innebar å kjenne på ting som var betente og smertefulle, og mye fra fortiden kom veltende med sin stank akkurat da jeg var på mitt mest sårbare. Satan er nok typen til å sparke når folk ligger nede. Likevel så traff ikke disse sparkene så hardt, og jeg tror Jesus virkelig holdt Sin hånd rundt meg og beskyttet meg. Men noen minner og hendelser krevde at jeg måtte ta et oppgjør. For kjærligheten handler på mange måter om å gjøre seg sårbar, som bildet illustrerer. Hjertet må bli sårbart.

Men jeg vet at f.eks. kvinner som har vært utsatt for overgrep i barnealder eller tidligere, og som har fortrengt dette, kan gå inn i psykose under fødsel - pga. opplevelsen. Dette skjer på lignende måter med mye annet. Når noen dør, så kan smerter forbundet med andre traumer flamme opp igjen osv. Det er ting og hendelser som utløser minner.

Det var mange ting som hadde hendt, gamle sorger som aldri ble kjent på. Det siste året før jeg ble frelst kom mange av disse til overflaten igjen. Og selv om jeg tidligere undetrykte de, så var det å prøve å leve videre var ikke like enkelt denne gangen, og det var mye å komme tilbake til Jesus i løpet av dette året. Det ble et sjebnesvangert år, i ordets rette forstand. Jeg opplevde å ikke klare livet alene, selv om jeg hadde med verdslige øyne alt jeg kunne ønske meg. Det var å komme tilbake til den levende kilden, hvor jeg faktisk kunne klare å ta et oppgjør med alt som hadde hendt. Hvor jeg kunne klare å få et fullstendig nytt hjerte igjen, og ikke et som var preget av dype arr, skuffelser, betente sår og brister.

Likevel var det ikke før jeg fikk oppleve kjærlighetssorgen at jeg tok meg tid til å kjenne på det som hadde vært vanskelig fra før. Mange vanskelige følelser og ting som tidligere hadde blitt lagt lokk på kom frem, og krevde et oppgjør. Jeg satt meg ned å gråt. Simpelt hen.. Jeg gråt, gråt og gråt. Og når jeg ikke hadde mer tårer, så gråt jeg enda litt mer. Det var inderlig smertefullt, men jeg valgte å ta et fullt oppgjør med det som hadde ligget lantent i sjelen min over så mange år. Det var på tide.

Psykiske problemer er på mange måter like fysiske/somatiske. Det krever behandlingsprinsipper. Men knuste hjerter er det ingen prinsipper for å bli helbredet for. Vi kan kamuflere de, skjule de, late som om de ikke finnes. Vi kan tilegne oss en måte å "gå" i livet som ikke forårsaker smerte i sårene. En måte å lære seg å leve med det. Vi kan bruke krykker, vi kan bandasjere. Men vi klarer ikke å gjøre noe med problemet. Men Jesus helbreder. Helt fullstendig. På en slik måte som ikke gjør at vi må tilegne oss nye måter å leve på for å ikke treffe triggerpunktene. Men som gjør at vi kan møte situasjoner som er like, og kjenne at vi kan hjelpe - i steden for å bli hjelpetrengende.

Jeg er kanskje ikke helt ferdig med alt som heter sorg. Det finnes nok deler som krever lengre tid enn dette. Det er tross alt bare gått åtte måneder siden samlivsbruddet som trigget alle de andre tingene i livet. Sannsynligvis blir det flere vanskelige tider fremover, men jeg ser lyst på det. Fordi jeg vet at Jesus er med meg. Og selv om jeg går gjennom dødsskyggens dal, så frykter jeg ikke.. for Han er med meg. Det er et stort mørke når livet faller i grus, men det er enda bedre å falle fullstendig sammen og la Jesus bygge deg på nytt, enn å gå gjennom livet med en vaklende, selvbygd grunnmur, som aldri fører til at du kan leve i frihet.
Nå har det ikke alt vært billig i livet. For trengsler kommer og trengsler går. Men vi ble jammen kjøpt dyrt også. Jesu blod kostet inderlig mye, mer enn vi noen gang kan forstå. Det er dette blodet som gjør at jeg kan stå her i dag og si; Jeg er lykkelig. Jeg har fremtid. Jeg har håp. Jeg har er hjerte som er av kjøtt og ikke av stein.

Det med steinhjerter er en vesentlig del av sorg. Om sorgen ikke blir gjennomgått, så setter vi opp en mur. Det vil ikke nødvendigvis si at du blir kald og hard som menneske. Men du lærer deg ikke empatien. For du vil ikke klare å gå inn i situasjoner som er vanskelige, fordi de trigger den sonen som er urørlig for deg. Du vil alltid unngå dette, og det som faktisk kan brukes som en erfaring og være verdifullt, blir bare smerte. Det innebærer mye smerte å gjennomgå sorg, ellers ville vi ikke kalt det sorg. Men når vi bearbeider den, ved å kaste den på korset, så vil det komme tilbake som nåde. Det kan jeg forklare ved at vi får noe som er verdifullt i gjengjeld. Når jeg kastet det som var vanskelig for meg på korset, fikk jeg empati tilbake. Jeg fikk styrke til å kunne møte de vanskelige situasjonene som var like. Jeg kunne bidra.

Å kaste det på korset og bearbeide var ikke like lett som det høres ut. Det var slettes ikke gjort på en-to-tre. Det krevde tid, tårer, å gå dypt inn i de opprevne sårene, snakke om dem med Jesus, bli trøstet og helbredet. Trøsten og helbredelsen fant jeg i Guds Ord. Jeg las Bibelen og Gud snakket til meg.

Det krevde så mye av meg, den tiden jeg hadde det vanskeligst av alt, og midt opp i kjærlighetssorgen, så skulle jeg hjelpe pasienter som kom innom den psykiatriske avdelingen jeg for tiden var i praksis på. Det gikk ikke uten at jeg tok tak i det vonde lenger. Jeg kunne ikke gjøre noe som helst uten at jeg kunne bli ferdig med de vonde følelsene.

Jeg tok det intensivt. Jeg skal ikke si at jeg var tøff og taklet det, for det gjorde jeg nemlig ikke. For jeg var på et tidspunkt, ja faktisk flere, helt ute av telling. Ingen mat, ingen søvn, ingenting av sosialt liv, men bare fullstendig næring av Jesus. Jeg sier ikke at det nødvendigvis var bra å gå uten søvn og mat, men det ble sånn på den tiden. For jeg ble veldig syk, og immunforsvaret mitt crashet. Jeg fikk oppleve hva som menes med psykosomatiske sykdommer. Sorgen slo ut helt fysisk i kroppen min. Jeg var full av betennelse i hud og ledd. Nyrene var vonde av en merkelig grunn. Jeg hadde mye smerter og var stiv i hele kroppen. Musklene var vonde. I tillegg var jeg mye syk med infeksjonssykdommer. Spysyka fikk jeg to ganger på noen måneder, og mange forkjølelser ol. Hva skal jeg si... jeg var slått ut. Plutselig var jeg kraftig undervektig, med en BMI på 16. Jeg følte meg fæl.

Det var ingen å komme til. Eller, jo, det var mange å komme til. Men det var ingen som kunne hjelpe meg. Ord som "det finnes mange fisker i havet", har så liten betydning. Mennesker er ikke fisker. Hvert menneske har en unik betydning i et liv. Det hjelper ikke om det finnes andre mennesker, når det var det mennesket du ville ha! Fisken var plutselig borte. Å svømme alene var ikke så gøy. "Det er gøy å være singel, for da kan du leve som du vil".. Jo.. jeg trivdes med å leve alene for Herren, å kunne ha fokuset 100% på Jesus. Det var en befrielse. Men etter år sammen, så blir det rart å gå hvert til sitt. Man innser at det smerter å ikke lenger se hverandre, og savnet etter de små tingene blir stort.

Har du hørt "Dry your eyes mate" av The Street? Der følte jeg meg. Akkurat som i den sangen føltes det når alt det vonde slo ut.


Jeg vet ikke hva jeg vil oppnå med dette innlegget. Men jeg ser at mange kristne og ukristne sliter med ting. Og jeg vil bare vitne om at Jesus faktisk reiser opp igjen. Han gjenoppbygger det som er knust og ødelagt. Jeg kan si dette, fordi jeg har opplevd det. Det er min erfaring. For jeg var knust. Og den eneste grunnen til at jeg turte å bli knust av sorgen, var fordi jeg visste at Jesus ville reise opp igjen noe bedre. Og det har Han gjort, og fortsatt arbeider med.

Gud velsigne deg! Og ta gjerne kontakt om du lurer på noe, eller har noen tanker omkring dette.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for tilbakemelding! Guds velsignelse :)