tirsdag 14. februar 2012

Min Gud - en Gud som elsker smerte?

Jeg har vel alltid trodd at det bare måtte være en overdrevet myte at mennesker tror at Gud ønsker at sine barn skal lide. Men til mer jeg erfarer, til mer forstår jeg at det faktisk finnes mange som tror akkurat det. At Gud gir sine barn smerte.

Når jeg har skrevet om livet mitt, så innebærer det også at jeg har hatt smerter. For selvfølgelig, jeg har blitt formet av alt det negative. Og Gud har snudd alt til å bli et vitnesbyrd om sin godhet og nåde. Men om det var han som gav meg smerten, hvorfor skulle han da ha medlidenhet med meg når jeg led?

Gud er en pappa. Ikke en tyrann. Han liker å se helbredelser, ikke smerter. Han liker å se glede, ikke sorg.
Det høres jo forsåvidt greit ut, når vi ikke går så dypt inni det, at Gud har en allmektig plan bak alle de vonde tingene som hender oss. Men når vi sier det sånn, så høres det ut som Gud går rundt og ødelegger alle mennesker, for at det er vi kristne som skal rydde opp igjen etter han med å forbinde sårene til de sårede. Vel.. i mitt hode og med min enkle teologi så skurrer dette fælt.

Gud er god. Satan er ond. Gud gir gode gaver, Satan gir onde. Enkel og grei teologi, som ikke gir meg store problemer med å skjelne.

Vi forstår ikke hvor stor makt vi har i ordene våres. For når vi taler ut ting som at Gud har gitt deg denne sykdommen, for at du skal lære å være tålmodig, da er det ingen som har så veldig lyst til å bli kjent med Gud lenger. En venninne av meg mistet pappaen sin når hun var jentunge, og på denne tiden hadde hun en barnetro. Men midt i sorgen, kom det religiøse mennesker og fortalte henne at det var en guddommelig årsak bak hennes pappas forferderlige død. Og hun forlot troen på Jesus tvert.

Misforstå meg rett, jeg tror Gud kan skape fantastiske situasjoner ut av de verste. Han har jo sagt i Jesaja 45, at han gir oss skatter i mørket og rikdommer gjemt på hemmelige steder. For jo, han kan snu alle ting til det gode. Enda et løfte er jo at alt virker til det gode for den som elsker Herren og er kalt etter hans rådslutning. Og jeg har lært meg utrolig mye ved å gå gjennom tøffe ting, særlig empati. Men jeg ville aldri ønske at noen andre skulle måtte oppleve det samme uansett.

For hele frelsesplanen og frelsesverket er jo bygd på det at Gud elsket oss så høyt at han ikke ønsker at vi skulle ha smerte. Han elsket oss så høyt at han ikke ville at vi skulle gå evig fortapt. At vi ikke skulle være ensomme og farløse, men leve i hans nærhet og kjenne hans pappakjærlighet.

Fra herlighet til herlighet. Eller fra herlighetsteologi til herlighetsteologi. Joda, jeg vet at det stikker i manges hjerter når vi hører at Gud er god og aldri vil gi oss smerte. Fordi vi kjenner med våre egne liv at smerten skapte noe godt i livet vårt.

Men nei, Gud er ikke glad i smerter. Satan er den som gir oss smerter og sorger, men Gud kan snu det som Satan ville gjøre oss ondt med, å la oss forstå mer av hans mektige kjærlighet. For det var aldri smerten som gav oss noe godt i de tøffe dagene, men det var hvordan Gud snudde smerten ved hjelp av sin kjærlighet. Smerte er ingenting godt. Men Guds kjærlighet er det gode! Og den gleder seg ikke over urett.

Og kanskje du bør minne deg på hvem som egentlig vant på Golgata. Var det Satan? Eller var det Jesus? For den seieren gjelder fremdeles, og kommer for alltid til å gjelde. Jesus vant seier over Satan, over mørkets hær, over alle demoner, alle sykdommer, plager og smerter! Han vant faktisk seier! La det få lov å regjere i livet ditt, den seier som Jesus vant for deg! Satans onde makt er ikke likestilt med Guds gode makt. Satan er ingenting i forhold til Gud, men bare en skapning av ham. Satan er UNDER DINE FØTTER!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for tilbakemelding! Guds velsignelse :)