fredag 14. november 2014

Å la Gud få lede

Med dans så må det være en som leder. Jeg er en umåtelig dårlig danser, bare så det er sagt, og noe av grunnen til det er nok at jeg har en tendens til å overstyre han som skal lede. Et tohodet monster er ikke noe særlig, så derfor er det best å ha bare én som leder. Gud vil at vi skal ha rene hjerter og sinn, og la oss bli ledet av Ham. For når vi prøver å overstyre det, så blir det tråkking på tær, på lik måte som i dansen.

Hvorfor skriver jeg dette, tenker du kanskje. Grunnen er at jeg har tenkt veldig mye på den negative fremstillingen av ekteskapet som ofte fremtrer i kristne sammenhenger. Ikke at kristne er negative om ekteskapet, men at vi ofte har fokus på at man ikke skal skille seg. Og ja, jeg har null tro på skilsmisser, det kan du lese i mitt forrige innlegg. Så misforstå meg rett, jeg hater skilsmisser. Men mer enn jeg hater skilsmisser, så elsker jeg ekteskapet!

Når jeg møtte han som ble min ektemann, så hadde jeg null tro på ekteskapet. Det eneste jeg visste var at jeg hatet skilsmisse og aldri skulle velge det. Men ekteskapet? Jeg trodde ikke at det kunne være så bra. Jeg trodde det skulle være en kamp, men at jeg skulle ha på meg hele rustningen og være villig til å stå ut kampen - hele livet! Du kan jo lure på hvorfor jeg i det hele tatt ville gifte meg.. Den tanken må det ha vært Gud som plantet i meg, for å motbevise mine tanker.

For jeg vokste opp i en familie som ikke var noen lykkelig familie, om man kan si det så blygt. Jeg hadde aldri sett et godt ekteskap på nært hold. Eller, jo, vi hadde et gammelt ektepar i nabohuset hvor jeg vokste opp som virkelig elsket Jesus, hverandre og alle rundt seg. De var de virkelig gode rollemodellene jeg hadde innen ekteskap.

Jeg vil fortsatt ære min mamma og pappa. For jeg mener de har gjort en god jobb! Dette er ikke et innlegg som handler om min vonde oppvekst. Jeg er velsignet med de som er foreldrene mine, og er takknemlig for at de valgte å stå sammen til tross for at det var vanskelig. Tusen takk! Og jeg mener at det er en av de virkelig store lærdommene jeg har lært gjennom de, og de er dyrt kjøpt og verdifulle. Og jeg tror alle har godt av å ta et standpunkt, å elske med gjerninger og ikke bare tomme ord. Å velge å stå sammen med han/hun du har valgt, selv om det er tøft. For tårene kommer kanskje om kvelden, men glede om morgenen! Kan foreldrene mine ha klart å komme seg gjennom over 30 år i ekteskapet, så klarer hvem som helst det! Med Guds kraft selvsagt.

Men jeg hadde noen forskrudde tanker om ekteskapelig kjærlighet. Jeg var usikker på om jeg virkelig kunne være lykkelig med en ektemann, og mye av grunnen var en dyp frykt for å bli forkastet. Kunne ekteskap være en velsignelse? Eller var det bare en byrde?

Så møtte jeg min nest største kjærlighet.. Ja, Jesus er min første og største kjærlighet, men min kjære ektemann er min nest største :) Odd-Gunnar var helt det motsatte av alt jeg visste om. Han viste meg en slik kjærlighet som bare Gud kunne ha lagt ned i ham. For jeg var som en skadet fugleunge, og var redd for at noen skulle komme for nær meg og på den måten ha tilgang til å skade meg. Så når Odd-Gunnar spurte om vi skulle bli kjærester, så svarte jeg høyt og tydelig: "Ja, men da må du mene det! Jeg er ikke ute etter noe tull!". Vi kan heldigvis le av det i dag, men for meg var det helt nødvendig at han lovet akkurat det. Og det gjorde han, og har holdt :)

Hvordan skape et godt ekteskap? Hvordan få en god kjæreste? Jeg tror det handler om noe som min kloke svigerfar bruker å si: "Det handler ikke om å få den beste, men det handler om å bli den beste". For vi kan ikke se på alle andres feil, uten å legge merke til våre egne. Tenk om vi skulle være som den Jesus beskrev som så flisen i øyet til den andre, mens vi hadde en bjelke i vårt eget! Og for å si det rett ut: Du må bare lære deg å tåle vanskeligheter! Enkelt og greit. For de kommer uansett om du velger å være enslig eller gift. Du gifter deg ikke med noen som er perfekt, så du må ikle deg både overbærenhet, tilgivelse, ydmykhet og uselvisk kjærlighet.

Men jeg tror også vi kan velge det beste Gud har for oss. Han har gitt oss fri vilje, og du kan velge selv hvem du vil gifte deg med eller om du ikke vil gifte deg. Er ikke det bra? Men han vil gjerne få lede deg til å ta gode valg. Gud sa aldri at jeg måtte gifte meg med Odd-Gunnar. Men Han ledet meg til Ham, uten tvil. Uten Gud så hadde aldri vi to vært gift. Han lot meg få møte en mann som kom til å bli en god ektemann for meg, men jeg fikk velge helt selv om jeg ville gifte meg eller ikke.

Så selv om Gud ikke tvang oss inn i ekteskap, så ledet Han oss. Når jeg ba over valget om å bli sammen med Odd-Gunnar, så gav Han meg mange bekreftelser på at det var et godt valg. Og jeg kunne få stole på at Gud visste best og bli ledet av Ham.

For mye viktigere enn å bare hate skilsmisse, er det å la Gud lede oss til å ta gode valg. Jeg tror det ikke hadde vært så mange skilsmisser om vi hadde latt Gud få være med i bestemmelsen om ektefeller. For Gud ser til hjertet på hvert menneske og Han vet alt. Han er fullstendig kapabel til å vite hvem vi passer sammen med. Gud er faktisk en matchmaker, som Derek Prince skriver!

Odd-Gunnar var det beste valget for meg. Og jeg håper og tror at jeg var det beste valget for ham. Gud fikk lede oss sammen, men ikke bare det, Han fortsetter å fletter oss sammen, som en tretvinnet tråd som ikke sliter så lett. Uten at Jesus Kristus får være sentrum, så kan det heller ikke være et fullgodt ekteskap. Det er som en ramme uten et bilde. Gud innstiftet ekteskapet, Gud velsignet ekteskapet - så hvordan kan det fungere uten Ham?

Jeg, som overhodet ikke hadde tro på et godt ekteskap, har blitt gitt et så godt ekteskap at jeg knapt kan tro det er virkelig! Gud har fullstendig snudd rundt på alt! Tenk bare det. Og gjennom han som ble ektemannen min, har min himmelske Pappa gjenopprettet mye av følelseslivet mitt og gitt meg en utrolig glede.

Gud kan! Eneste Han spør; vil du la Ham få lov?

La Gud lede deg til å ta de rette og gode valgene for din framtid! For Han elsker deg og vil deg bare det beste. Velt din vei på Herren :)

mandag 5. mai 2014

Gud hater skilsmisse

Jeg tror mange av oss kristne har beveget oss helt i feil retning. Vi har blitt som fariseerne og de lovlærde som "siler myggen, men sluker kamelen", som Jesus sa (Matt 23,24). På én ting av Guds Ord står vi urokkelig fast, men på andre ord som har kommet fra samme Gud - for det finnes jo strengt tatt ingen andre - da er vi liberale og mener at det er en annen tid. At vi må tilpasse oss.

Først og fremst: Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid (Heb 13,8). Det kan vi være enige om. Jesus er det synlige bildet av Gud Far, og de er ett. "Den som har sett Meg, har sett Faderen", sa Jesus (Joh 14,9). Med andre ord; Pappa Gud er den samme i går, i dag og til evig tid. Han har aldri forandret seg. Vi er i en ny pakt, i nådens pakt, og det er satt oss i en helt annen situasjon, men det betyr ikke at Gud har forandret seg. For om Gud bare kunne forandre sine "preferanser", så hadde Jesu Kristi død vært forgjeves. Så Gud har aldri forandret seg.

Gud er god, full av miskunn, nåde og barmhjertighet. Han er en kjærlig Pappa, som elsker ethvert menneske med en evig kjærlighet. Guds nåde er uendelig stor og virkelig herlig! Jeg kan aldri komme bort fra Guds fantastiske nåde. For han gjør ikke med oss etter våre misgjerninger, virkelig ikke. Han er en Gud som elsker å tilgi mennesker og la det spire frem der det ser ufruktbart ut.

Og Gud er hellig, majestetisk, allmektig og en fortærende ild. Det er ingen motsetning til at Gud er god og nådig. Uten at Han hadde vært hellig, så hadde Hans kjærlighet vært feilbar. Men fordi Han er Gud, allmektig, hellig og sterk, så er Hans kjærlighet ufeilbar. Og Gud er "allergisk" (i mangel på bedre ord) mot synd. Klart, Jesus Kristus tok på seg all vår synd og forsonet verden med Pappa Gud. Men likevel så har synd store konsekvenser. Å leve i synd - altså når du fortsetter å gjøre synd bevisst uten å ville omvende deg, så kan du ikke lenger være frelst. Gud er nådig, ja, men hvilken himmel ville det vært om synd var tillatt der? Da hadde det bare blitt en ny jordklode, full av sorg, ondskap og hykleri. Synd trenger tilgivelse og tilgivelse kommer fra Gud når vi omvender oss. For 1 Johannes 1,9 ER skrevet til kristne.

Jeg elsker Guds hellighet og majestet! Han er ikke bare "my homeboy", selv om jeg ser på Han som min nærmeste venn. Han er min Pappa Gud og jeg er Hans datter. Jeg vil være ydmyk overfor Ham, selv om jeg aldri er redd for å nærme meg Ham. For på grunn av Jesu blod har vi fått frimodighet til å komme helt inntil Guds trone, og finne hjelp og nåde i rett tid (Heb 10,19). Gudsfrykt er sunt, og det er ingen "verdslig frykt" som gjør oss handlingslammet. Det er ikke som å være redd for mørket. Ta det fra ei som brukte å være veldig redd tidligere! Gudsfrykt er å ha en hellig respekt for Gud, være underordnet og å hate det onde (Ordsp 8,13). Gudsfrykt er begynnelsen til visdom, sier Salomo (Ordsp 9,10). Så da er vel mangel på gudsfrykt begynnelsen til dårskap også da?

For med bakgrunn i det jeg til nå har skrevet, så vil jeg gå videre på det temaet at vi som kristne har beveget oss helt i feil retning. Vi roper høyt om én type synd, men vi pakker en annen i bomull. For mange av oss har hatt en mening om homofile ekteskap, noe som SELVFØLGELIG ikke er greit i følge Bibelen. Om noen mener det motsatte, så må du seriøst få nye briller! Og jeg vet at mange har sagt at, ja, homofile ekteskap er helt greit, fordi Gud er kjærlighet. Men kjærligheten har sin glede i sannheten (1 Kor 13,6). Sannheten er at Jesus Kristus ønsker å sette mennesker fri fra sine synder. Ikke å la dem leve i den og gå evig fortapt. Og jeg spør som en biskop spurte; "For hvor er vel Guds kjærlighet da?" (dersom de homofile ikke kunne få gifte seg i kirka), og ja, hvor er vel Guds kjærlighet dersom vi lar dem gifte seg, vi velsigner synden og aldri hjelper dem ut av den? Kjære biskop, hvor er vel Guds kjærlighet i deg, dersom du ikke kan lede synderen til frelse når han kommer til deg, istedenfor å velsigne hans tur til helvete? Og jeg snakker ikke bare om den homofile, jeg snakker om alle mennesker. Uten Jesus Kristus så er vi fortapt.

Elsk synderen, men hat synden.

Og jeg er ikke noe bedre! For klart, synd er synd. Og all synd fører til døden, til en evig fortapelse, dersom vi ikke tar imot Jesus til frelse. Jeg var virkelig fortapt uten Jesus! Uten Ham så er jeg ingenting. Og jeg er ikke noe bedre enn noen andre, det eneste er at jeg har tatt imot Guds nåde gjennom Jesus Kristus.

Hentet fra AskDrBrown på Facebook.

Vel, nå er homofile ekteskap ikke noe som bare strider mot tradisjonene våres, men mot Guds Ord. Og jeg mener at vi ikke bare skal godta all ugudelighet. Men jeg synes dette bildet er en god illustrasjon! For vi kjemper mot én type "ekteskap", men vi har glemt våres egne. Og Guds Ord sier klart at den som svikter sitt eget hus er VERRE enn en vantro! (1 Tim. 5,8) Burde vi ikke få ut bjelken i vårt eget øye, før vi begynner på andres flis? (Matt 7, 12-14) Helt ærlig, så tror jeg at skilsmisser i menighetene er et mye større problem i samfunnet enn homofile ekteskap.

Og jeg vet at hver gang det kommer opp saker om skilsmisse blant kristne, så sier de at Jesus tillot det. At Jesus sa at det var helt greit. Så la oss derfor se på hva Jesus sa om saken:

Det er sagt: Den som skiller seg fra sin hustru, skal gi henne skilsmissebrev. Men jeg sier dere: Hver den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, er årsak til at hun driver hor. Og den som gifter seg med en frakskilt kvinne, driver hor. (Matt 5, 31-32)

Fariseerne kom da til ham for å friste ham, og de sa: Er det tillatt for en mann å skille seg fra sin hustru av hvilken som helst grunn? Han svarte og sa: Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne, og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød? Så er det ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal ikke et menneske skille. De sa til ham: Hvorfor har da Moses bestemt at en skulle gi hustruen skilsmissebrev og skille seg fra henne? Han sa til dem: Fordi dere har så hårdt et hjerte, tillot Moses at dere skiller dere fra deres hustruer. Men fra begynnelsen av var det ikke slik. Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor og gifter seg med enn annen, han driver hor. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, han driver hor. (Matt. 19, 3-9)

(Det samme står skrevet i Mark. 10, 2-12)

Det er egentlig enkelt. Ja, Jesus sa at Moses hadde tillatt skilsmisse ved hor (bemerk deg at han sier Moses), men det var ikke fra begynnelsen av. Når Gud skapte menneskene og innstiftet ekteskapet, så var det meningen at det ikke skulle være skilsmisse. Eneste grunnen til at skilsmisse ble til, var på grunn av harde hjerter. Så, om en velger skilsmisse så tyder det på et hardt hjerte. Og Gud har jo byttet ut steinhjertet med et hjerte av kjøtt, altså tok han ut det harde hjertet vårt når vi ble frelst. Hvorfor skal vi tillate at det blir hardt igjen ved å velge skilsmisse?

Og jeg tror virkelig på den Gud som skapte himmelen og jorden, satte hele planeter i sving og sørger for både sollys og skaper barn i mors liv, at Han kan redde et ekteskap. Jeg tror virkelig på det! Og jeg skriver ikke dette for å gi mennesker dårlig samvittighet. Jeg vil bare at mennesker skal våkne opp og innse hva de gjør. For jeg kunne lett blitt et skilsmissebarn. Jeg har vokst opp med en mamma og pappa som hadde et ulykkelig ekteskap. Og jeg har sett at Gud kan redde det som ser helt fortapt ut! For Gud hater skilsmisse! Men Han elsker å frelse, gjenopprette og lege!

Men dere skal ta vare på deres liv. Mot din ungdoms hustru må du ikke være troløs. For jeg hater skilsmisse, sier Herren, Israels Gud. Ved det dekker en sin kledning med vold, sier Herren, hærskarenes Gud. Så ta vare på deres liv og vær ikke troløse. (Malaki 2,15-16)

Istedenfor å velge skilsmisse: Kjemp for ekteskapet! Istedenfor å velsigne avgjørelsen om skilsmisse til vennene dine: Be for dem, kjemp sammen med dem og bær hverandres byrder! (Gal 6,2)

Ekteskapet var aldri meningen at det skulle være en forbannelse. Gud skapte det til å være noe godt, noe som styrket oss til stormene som vi møter utenfor hjemmet. Det var aldri meningen at stormen skulle være innad. Men det er en kamp mot familien, og Satan kjemper i mot ekteskapet med nebb og klør. Men vi har blitt gitt autoritet over all fiendens velde. Vi kan be! For vi skal ikke dømme våre brødre og søstre, selv om vi kan irettesette. Men jeg tror det kan bli en forandring i ekteskapene dersom vi går inn i bønn for Gud om å velsigne, beskytte og redde ekteskapene.

La oss ikke tilpasse oss det som Gud hater; skilsmisse. La oss i bli dannet lik denne verden, men la oss fornye våre sinn i Guds Ord og be for det som er verdifullt (Rom 12,2). Ekteskapet er verdifullt og hellig. Vi er i en ny tid; en ny tid for å velge å stå fast på Guds Ord fremfor Satan og verdens løgner! Vi skal ikke forme oss etter hvordan verden vil vi skal være. Vi skal be for en vekkelse og la verden bli forvandlet av Jesus Kristus!

Gud velsigne deg!

torsdag 17. april 2014

I de siste tider..

 

"I de siste dager skal det bli - religion uten Den Hellige Ånd, kristendom uten Kristus, tilgivelse uten bekjennelse og frelse uten bekjennelse. Politikk uten Gud, himmel uten helvete."


- William Booth -



En tydelig profetisk uttalelse fra mannen som grunnla Frelsesarmeen. Det han skriver er ikke ukjent i dag, for nå er både syndsbekjennelse "ut", mange såkalte kristne avviser at helvete finnes og Guds nåde er bare blitt et middel for vinning (som det står i Judas brev). Paven har sagt at Jesus Kristus er ikke den eneste veien til Himmelen. Men på tiden William Booth levde (1829-1912) var dette utenkelig.

La oss ta tilbake Guds fulle Ord, og la oss ikke bli lunkne og falle fra den Levende Gud! Synd er synd, og må bekjennes. Himmel er himmel, og helvete er helvete. Jesus Kristus er den eneste som Frelser! La oss ikke gå inn i tomme ritualer, og la det være LIV fremfor teologi! Be for Norge!

onsdag 16. april 2014

Kast ut forkastelsen!

Haha, jeg så med en gang at overskriften ble snodig. Men jeg mener virkelig det jeg skriver, det er på tide å kaste ut det som hindrer deg i å fullføre løpet! Og jeg har levd i mange år under forkastelse, og ser ingen grunn til å gni det mer utover enn nødvendig. For det handler ikke om hva man har opplevd, hva mennesker har gjort mot deg eller hvordan du føler det. Jeg vet det er tøft å høre om du faktisk sliter med forkastelse, men jeg vet også at det er ingenting annet du trenger mer å høre enn akkurat det. Det handler om hva Jesus har gjort for deg, hvilken fremtid han ønsker for deg, de løftene han har gitt deg og hvor høyt din himmelske Pappa elsker deg!

Hver dag ser jeg mennesker som sliter med forkastelse. Du kan høre det når de snakker, om hva hjertet deres flyter over av. Du kan se det i øynene deres og du kan se det på oppførselen. Nå har jeg ingen statistikk å vise til, men ut i fra et åndelig perspektiv av mennesker jeg kjenner som har/har hatt forkastelse over seg, så tror jeg minimum 80% av Norges befolkning sliter med akkurat dette. Derfor er det så viktig at flere har kunnskap og åpenbaring. For ved mangel av dette, går folk til grunne.

Forkastelse er åndelig. Den kan kanskje starte i det fysiske, ved at en person opplever forkastelse, men dette er i tilfelle bare en dør for ånden av forkastelse til å komme inn. Det er demonisk. Det trenger ikke gjøre deg redd! Jeg har selv trellet under forkastelse i årevis, og først i 2011 ble jeg fullstendig fri. Den startet allerede i barndommen, og videre gjennom tenårene eskalerte det da jeg ble utsatt for mer forkastelse. Når jeg var 19 år var jeg kommet til kronen av forkastelsen, og jeg opplevde at jeg var forkastet som venn, kjæreste, elev, datter, søster - ja, til og med av Gud. Forkastelse er ikke sannhet, men den forteller følelsene dine løgner. Satan er løgnens far. Ånden av forkastelse har en stemme som alltid trykker deg ned. Den vil ikke se at du reiser deg eller at du bærer frukter. Den gir deg mismot, frykt, håpløshet, avmakt, sinne, bitterhet, opprørskhet, ensomhet, depresjon og kan ende med død/selvmord. Den er det akkurat motsatte av hva Guds Ord og Den Hellige Ånd vil gi deg.

Selve forkastelsen kan ha flere uttrykk, og jeg er veldig enig med hvordan Derek Prince i boken "Guds botemiddel mot avvisning", beskriver tre uttrykk;
1. Den som gir opp
2. Den som holder ut
3. Den som slår tilbake
Den som gir opp er ofte den samme personen som har tendenser til å isolere seg og bli svært opptatt av seg selv og hva han/hun har opplevd. Avmakt og selvmedlidenhet er som regel de to tydelige uttrykkene av disse personene. Han trenger ofte mye oppmerksomhet fra menneskene rundt seg og blir i stor grad krevende. Disse har lett for å havne inn i depresjon og passivitet.

Den som holder ut har ofte en mur rundt seg som skjuler den indre smerten og skammen av forkastelse. De er ofte overfladiske, snakker mye og du kommer aldri "inn på dypet". De holder ut, uten å kjenne for mye på hva som egentlig plager. De later som om ingenting er vanskelig og skaper en falsk lykke-boble rundt seg.

Den som slår tilbake har en "fighter-innstilling". Slike mennesker blir opprørske og utagerende, og er ofte fylt med hat og bitterhet. De er aggressive og kjemper i mot de som vil nærme seg dem, selv om det er i kjærlighet, på bakgrunn av den forkastelsen de har opplevd.

Felles for alle disse uttrykkene er at de isolerer seg fra å ta til seg ekte kjærlighet og oppbyggelse.

Forkastelse kan skape forskjellige uttrykk som lett kan misoppfattes med personligheten til vedkommende. Det er likevel nødvendig å presisere at dette ikke er personligheten til et menneske, men frukter av en ånd av forkastelse i ens liv. En perfeksjonisme, hvor man alltid skal klare best mulig, men aldri blir fornøyd. Man har ofte lett for å bli utbrent og misfornøyd med det man gjør, eller er fylt av frykt for hva andre mener om hvordan man ser ut og/eller arbeidet ens.

Man kan ofte oppfatte forkastelse som en innadvent personlighet, passivitet og latskap, selvmedlidenhet og så videre som personlighetstrekk, men i virkeligheten så er det frukter av forkastelse. Syndige lidenskaper som begjær etter det samme kjønn kan også ha sin bakgrunn i forkastelse, ved at man har blitt såret/forkastet av det motsatte kjønn og det opparbeides et hat, og man feiltolker dette til at man er homofil. Andre ting som søken etter tilfredsstillelse i sex, penger og andre ting som ikke i sannhet kan fylle tomrommet, kan også ha sitt opphav i forkastelse.

Når jeg omtaler uttrykkene av forkastelse, omtaler jeg de som "frukter". Dette er negative frukter. Men når Bibelen snakker om Åndens frukter så er det som følgende;

Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet (Gal 5,22)

Når Jesus gikk forbi fikentreet og så at det ikke bar frukter, så forbannet han det. Litt senere var det fullstendig dødt. Vi skal kjenne hverandre på fruktene og vi er kalt til å bære gode frukter. Dette betyr ikke at vi skal streve med å elske hverandre, være trofaste eller avholdne. Frukter kan ikke presses frem! Og dessuten er det ikke Victorias frukter det heter, eller Paulus' frukter for den saks skyld. Det er ÅNDENS frukt, altså fullt og helt Den Hellige Ånds gjerning i og gjennom oss. Eneste vi skal gjøre er å si "Jeg vil" og være ledet av Ham. Tillat Den Hellige Ånd til å gjøre noe nytt i deg! Omvend deg fra det du ser ikke er godt. Lytt til Ham og vær lydig mot det Guds Ord forteller deg.

Guds Ord er liv og ånd. Det gjør deg levende! Guds Ord er et tveegget sverd, det skjærer marg og bein. Guds Ord vil skjære bort de delene av deg som ikke er til Hans ære. På samme måten som Jesus forbannet fikentreet og det ikke lenger bar frukt, så kan den forkastelsens rot i deg forbannes, slik at du ikke lenger bærer frukter av forkastelse.

Jeg har virkelig fått oppleve at Gud er en kjærlig Far og en omsorgsfull Trøster. Og jeg vet at Han elsker meg. Samtidig, og dette er ikke en motsetning til hva jeg nettopp skrev, så har jeg opplevd at Gud har irettesatt meg og vært svært tydelig med meg. Han har bedt meg om å slutte å fortelle meg selv og Ham om alle mine bekymringer, Han har bedt meg om løfte blikket, Han har stått fast på at jeg skal tilgi når ingenting i meg har villet det, og Han har sagt tydelig i fra når jeg levde i synd. Gud har ingen glede i at folk er sutrekjerringer eller selvopptatte. Slutt med det! La Guds Ord fornye sinnet ditt!

For meg hadde forkastelsen et veldig sterkt grep omkring livet mitt som bare Jesus kunne løse meg fra. Det er viktig å vite at det ikke finnes noen menneskelige teknikker eller metoder som kan løse mennesker 100%. Vi kan til en viss grad klare å leve videre, som med en funksjonshemming. Men Gud ønsker å sette oss fullstendig fri. Men for at vi kan bli fri, så må vi ha kjennskap til sannheten. For Jesus sier; "Og de skal kjenne sannheten og sannheten skal gjøre dem fri".
 Hva gjør at vi kan klassifisere forkastelse som en løgn? Det motsatte av forkastelse er utvelgelse. Gud har sagt i Sitt hellige Ord at vi er utvalgt, hør bare på hva som står i Jesaja 41,9;

Nei, Gud har ikke forkastet deg. Dette er hovednøkkelen din til legedom; Hans kjærlighet. Han er den perfekte Lege, som virkelig går inn i de dypeste og vondeste sårene som kan virke ulegelige og får dem til å gro helt perfekt.


 Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. Og i dette er kjærligheten; at Gud har sendt sin Sønn til soning for våre synder. Forkastelse har sitt opphav i frykt, og ofte frykt for å gjenoppleve tidligere erfaringer. Ved å forstå - ikke bare med hodet, men med hjertet - at Gud er din perfekte Pappa i himmelen som elsker deg, så vil det drive frykten og forkastelsen ut. Og det fullkomne bildet på at Gud elsker deg, er at Han sendte Jesus Kristus, sin Sønn for å dø for deg. Og gjennom Jesus, har du fått frelse (tilgivelse for syndene, gjenopprettelse, befrielse, helbredelse, favør).

"Jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg!"


Min egen erfaring om det beste du kan gjøre dersom du sliter med forkastelse og indre sår, er å hengi deg til Den Hellige Ånd. Jeg tror det er veldig undervurdert. Vi snakker om teknikker og metoder, men jeg er overbevist om at en fullstendig legedom bare er mulig gjennom Gud. Ved å hengi deg til Den Hellige Ånd, så overlater du til Ham å gjøre et verk i deg. Når jeg gikk gjennom min mest intense fase av sorg og sår, så var jeg helt avhengig av å hvile i Hans nærvær. Altså, vi har jo alltid Han på innsiden, så jeg mener ikke at Han driver å vandrer frem og tilbake fra oss. Han har tatt bolig i oss, og forblir der så lenge vi holder oss til Jesus. Men jeg snakker om å aktivt å søke inn til Hans nærhet, ved å prioritere dette i hverdagen. For selv om vi er fylt av Den Hellige Ånd, så kan vi ha en hverdag uten å oppleve Hans trøst, godhet og nærhet, med mindre vi åpner opp for at Han kan få gjøre det. For Han er virkelig en gentleman, og tvinger seg ikke på mennesker som ikke ønsker Ham.

Når du hengir deg til DHÅ, så skjer det mye på innsiden som jeg ikke klarer å forklare. Jeg brukte ukevis bare å lytte til Ham, og det forvandlet meg for alltid. Og det er et mysterium akkurat hvordan Han gjør det, men jeg vet at Han gjør det. For meg så lå jeg bare på sofaen (jeg var veldig fysisk syk også i denne perioden) og hørte på Hans "hjerteslag". Han gjentok i flere uker de samme ordene; "Du er min datter", "Jeg elsker deg" og "Du er verdifull". Det høres jo altfor enkelt ut, men virkelig... det forvandlet meg fullstendig.


Videre så var dåpen i Den Hellige Ånd og dåpen i vann to viktige "ting". OK, det er lite populært å høre, men Jesus sier at vi som troende skal døpes. Så vil vel alle forvente en dåps-diskusjon her, men det har jeg ingen hensikt å gjør. Men jeg tror på voksendåp av mennesker som er kommet til tro på Jesus, enkelt og greit.


Dåpen i Den Hellige Ånd åpnet opp for at DHÅ kunne virke i livet mitt på en langt større måte. Samtidig var å be i tunger/be i Ånden svært oppbyggende. Jeg opplevde at etter å bli fylt av DHÅ så ble sinnet mye "klarere" og tankene ble sunnere. Etter den dåpen hadde jeg også mye lettere for å forstå og høre hva Gud talte til meg, noe som alltid er viktig. Bibelen ble lettere å forstå, bønnelivet fikk liv over seg og jeg ble fylt av Guds ild!


Dåpen i vann var også svært viktig, fordi det var en synlig bilde på hva som skjedde i frelsen; Jeg begravde det gamle. Jeg tror aldri jeg hadde vært kvitt det tankekjøret som plaget meg om jeg ikke hadde gått i dåpens grav. Det var både en begravelse av mine synder og gamle liv, samtidig opplevde jeg at det var en begravelse av det som hadde skjedd med meg. En begravelse av hva andre mennesker hadde påført meg. For jeg fikk svært mye kamp på sinnet når jeg skulle legge bak meg alt det vonde som hadde skjedd, og jeg måtte stå fast i at ved valgte ved dåpen å begrave alt sammen. Det var en samvittighetspakt mellom meg og Gud, og den var tydelig fremfor både mennesker og hele den åndelige verden. Satan visste godt om hva som skjedde i dåpen! Og det er nok derfor det er så mye kamp mot den. Men du har valget selv, om du vil bli kvitt problemene dine, så vær lydig mot Guds Ord. Bli frelst, døp deg, bli fylt av Guds ild og kraft gjennom Den Hellige Ånd!


Om det er spesielle ting som gjør at du har opplevd forkastelse, som f.eks. en forkastelse av mor eller far, så gå inn i Guds Ord og finn ut hva Han sier om fars- eller morskjærligheten. For Gud er vår himmelske Pappa, men det er tydelig at Han både kan gi oss en perfekt kjærlighet som både mor og far. Altså, han kan fylle alle de behovene for kjærlighet vi måtte ha. Dersom det er andre ting som gjør at du har opplevd forkastelse, som f.eks. mindreverdighet, utseende osv. så finn ut hva Gud sier om deg. For det viktigste og mest betydningsfulle ordene som er talt over deg, er talt av Gud. Og Han har alltid en intensjon etter å bygge deg opp, men det er avhengig av at du hengir deg til Han og Hans Ord. For uten det, så får Han ingen spillerom i livet ditt.


Kom deg ut av selvmedlidenhet! Ja, jeg mener det virkelig! Jeg kastet bort måneder og år av livet mitt ved å bade i min egen selvmedlidenhet. Du kommer aldri til å oppnå noe gjennom det. Og ved å gi det opp, så åpner du opp for Guds overnaturlige legedom, glede, fred og kjærlighet (ja, alle Åndens frukter) kan få virke i og gjennom deg. Vi skal så klart glede oss med de glade og gråte med de som gråter, og jeg sier ikke at sorg ikke er "lovlig". Klart vi trenger trøst og en armkrok i blant, og det er helt greit! Vi må være romslige og rause mot hverandre. Men jeg snakker om usunn selvmedlidenhet, hvor du gnager på det vonde hele tiden. Det er som å putte fingeren sin inn i et sår hele tiden, det blir bare verre og kommer aldri til å gro. Gud er virkelig nådig og barmhjertig mot oss likevel. Han ber oss ikke bare om å reise oss uten å gi oss den kraft som vi trenger til det. Om Han ber deg om å slutte med selvmedlidenhet, så har Han også gitt deg den kraften som skal til. Men det er viktig at du bevarer hjertet ditt og tar et bevisst valg om å stå fast på Guds Ord.


Gud ønsker å oppmuntre deg! Bare les alt Han forteller deg gjennom Sitt Ord:

"Han helbreder dem som har et sønderknust hjerte, og forbinder deres smertefulle sår." (Salme 147,3)

"For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp." (Jer. 29,11)

"Som en hyrde skal han vokte sin hjord. I sin arm skal han bære lammene, og ved sin barm skal han bære dem. De får som har lam, skal han lede." (Jes. 40,11)

"Jeg tok deg ved hånden og hentet deg fra jordens ender og kalte deg fra dens ytterste kanter. Og jeg sa til deg: Du er min tjener! Jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg! Frykt ikke, for jeg er med meg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd." (Jes. 41,9-10)

 "Kom til meg, alle som strever og bærer tunge byrde, og jeg vil gi dere hvile! Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett." (Matt 11, 28-30)


"Du elendige, du som har vært kastet hit og dit av stormen og som ikke er trøstet. Se, Jeg legger edelsteiner som byggesteiner, og Jeg legger dine grunnvoller med safirer. Jeg lager dine spir av rubiner, dine porter av krystaller og hele muren rundt deg av herlige stener. Alle dine barn skal være lært av Herren, og dine barns fred skal være stor. I rettferdighet skal du bli grunnfestet. Undertrykkelse skal være langt borte fra deg, for du skal ikke frykte for noe, og redsel skal ikke komme nær deg. Sannelig, de skal samle seg til strid, men det kommer ikke fra Meg. Hver den som går til strid mot deg, skal falle for deg. Se, Jeg har skapt smeden som blåser på kullet i ilden, som finner fram redskap til sitt arbeid. Det er Jeg som har skapt ødeleggeren til gjøre skade. Ikke noe våpen som er smidd mot deg, skal lykkes, og hver tunge som reiser seg imot deg i dommen, skal du gjendrive. Dette er arven til Herrens tjenere, og deres rettferdighet er fra Meg, sier Herren" (Jes 54, 11-17)

 "Se, hvor stor kjærlighet Faderes har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi." (1 Joh. 3,1)
 "Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder." (1 Joh 4,9-10)

 "Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten har med straff å gjøre, og den som frykter, er ikke blitt gjort fullkommen i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først." (1. Joh. 4,18-19)

 "Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort." (Åp. 21,4)
 "Derfor bøyer jeg da mine knær for Faderen, han som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden. Jeg ber om at han etter sin herlighets rikdom, ved sin Ånd må gi dere å styrkes med kraft i det indre menneske, at Kristus må bo ved troen i deres hjerter, for at dere, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, sammen med alle de hellige kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er, og at dere må kjenne Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds fylde." (Ef. 3,14-19)







mandag 14. april 2014

Gi det du har

Jeg har blitt så minnet på lignelsen som Jesus fortalte om talentene (Matteus 25, 14-30). Det handlet om en mann som hadde tre tjenere. Når han skulle dra bort, gav han talenter til tjenerne sine; en fikk fem talenter, en fikk to og den siste fikk ett talent. Så dro han bort. Og når han kom tilbake og skulle holde regnskap med tjenerne sine, så hadde både han med fem talenter og han med to talenter forvaltet godt det de hadde og fordoblet verdien. Men den siste, som hadde fått et talent gikk bort å gravde ned talentet sitt, fordi han var redd. De to første fikk høre; "Rett gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn i gleden hos din herre." Men han som hadde gravd ned talentet sitt fikk høre; "Du dårlige og late tjener!". Og det ene talentet hans ble gitt til han som hadde ti talenter og han ble kastet utenfor, der det var gråt og tenners gnissel.


Det trengs vel ikke å legge til at dette er et alvorlig budskap, og vi bør ikke pakke det inn i bomull. Dette er sannheten, rett fra Jesu munn. Og for meg har det blitt virkelig, som om ordene hopper ut av arket og tar bolig i meg.

Vi har alle blitt gitt noe. Jeg liker hvordan Rune Edvardsen skriver i nyeste nummer av Troens Bevis at det ikke handler om oss. For vi er allerede frelst, vi har fått alt sammen. Men vi omgir oss med mennesker som er i desperat nød etter å få tak i det vi har. Det handler om de fortapte, om at vi må rekke ut hendene våre til dem. Våkne opp og se tiden vi lever i. Så hva gjør vi med det vi har blitt gitt?

Hva har du fått? Hva kan talentene som lignelsen snakker om bety i ditt liv? Først og fremst tenker jeg på hvordan Jesus har frelst deg. Tenk at du er på vei til Himmelen! Har du ingenting å glede deg over i livet ellers, så gled deg over det faktum. For det er virkelig fantastisk - et verk av Gud alene. Det at du er frelst, gir deg en mulighet til å lede andre mennesker inn til samme Frelseren, Jesus Kristus.

Eller det kan faktisk bety talentene dine! Det blir visst et ordspill her :-) Har Gud gitt deg gave til å synge, danse, organisere, male, tegne, utføre praktisk arbeid, drive idrett, lære fra deg eller hva som helst annet? Kanskje Gud har gitt deg en gave med å forvalte penger? Uansett hva det er, så gjør det som for Herren. La dine talent få bli brukt av Gud, på den måten som Han ser det er nyttig.

Men for meg handlet det mest om hva Gud personlig har gjort i mitt liv. Han har virkelig reist meg opp fra en dyp gjørme, som Han elsker å gjøre! Han elsker å frelse mennesker, utfri dem, helbrede dem og gi dem et fullstendig nytt liv. Og Han elsker oss, så selvfølgelig gjør Han det ut av ren og skjær kjærlighet til oss. Men samtidig så har vi fått et ansvar når Gud har gitt oss dette. Vi må bringe det videre. Mennesker rundt oss sliter med de samme tingene som vi har fått oppleve frihet fra. Vet du at minst 10 % av kvinnene i Norges land har blitt voldtatt? Vet du at over 50 % av ekteskapene ender med skilsmisse, og dermed er det mange både voksne og barn som har blitt skadet av dette? Vet du at du hver dag møter mennesker som er på vei til helvete? Vet du at nesten alle vi møter har opplevd forkastelse i større eller mindre form?

Vi har noe å gi til en såret menneskehet. Gud ser enkeltmennesket i den store massen. Han ser alle sårene og skrapene vi har fått på det indre, og Han lengter - virkelig LENGTER - etter å sette oss i frihet. Og Han vil bruke DEG. Du har noe å gi til mennesker, for dersom du har vandret med Jesus, så har han definitivt gjort noe i ditt liv som kan være med å lede andre inn i frihet. Ikke si at du ikke er flink nok, eller at du ikke har et sterkt nok vitnesbyrd. Alle vitnesbyrd og mennesker er viktige. Du når noen som verken Reinhard Bonnke eller Benny Hinn har mulighet for å nå. Gud ser på deg som et viktig redskap - uansett hvordan Han vil bruke deg.

Vi kan gi av det som har blitt gitt oss. Jeg vet at Gud kan helbrede, fordi jeg har fått oppleve det utallige ganger selv! Jeg vet at Gud kan sette fri fra forkastelse, fordi jeg har blitt satt fri! Jeg vet at Gud kan løse fra synd og ugudelighet, fordi jeg har blitt løst! Jeg vet at Gud kan snu det aller verste til å bli et vitnesbyrd - fordi Han har gjort det i mitt liv.

Om du opplever at du fortsatt er bundet så be til Gud din himmelske Pappa, søk forbønn i menigheten din og la Guds Ord få bygge deg opp. Og om du ikke er en del av et fellesskap enda, så søk Gud og be om at Han skal lede deg til et sunt fellesskap. Vi har behov for hverandre! Og menigheten skal være med å løse mennesker, gjenreise dem og utruste dem til tjenesten.


På samme måte som Jesus brøt brødet og mettet fem tusen mennesker med bare noen skalker, så kan Han bruke dine knuste biter til å gi legedom til skarer av mennesker. Gud spør over hele jorden;

"Hvem skal jeg sende, hvem vil gå?

La oss svare som Jesaja;

"Her er jeg! Send meg!".


mandag 23. desember 2013

Når jeg ser din himmel, et verk av dine hender....

Om det er èn ting jeg elsker av alt det skapte rundt meg, så er det stjernehimmelen. Jeg er en av disse som elsker at høsten og mørket kommer, for da får jeg se den etterlengtede stjernehimmelen! Fra vårt ståsted så er det fantastisk, majestetisk og vakkert, og hver gang jeg ser himmelen fylt av lysende stjerner, så blir jeg fullstendig lamslått av hvor stor Gud er. For de ser kanskje små ut her ifra, men når vi begynner å se nærmere på disse små lysene, så er det helt tydelig at det er vanvittige størrelser vi snakker om. Vi snakker om alvorlig mye større enn jorden! Og mange av dem vil også la vår egen sol se ut som et knappenålshode, eller kanskje ikke det engang!

Gud, vår egen Pappa i Himmelen, var Han som skapte alt dette. Den vanvittig gjennomførte atmosfæren, galaksene, solene, planetene og hele universet ble skapt bare ved at Han snakket. Wow! Er ikke det helt utrolig? Et univers som vi aldri kommer til å bli ferdig med å utforske på grunn av dets størrelse, som er så perfekt helt ned til hver minste celle, ble til fordi min Pappa sa det. Han puster stjerner ut av Sin munn! Planeter!

Men likevel så omtaler han ikke dette fantastiske, majestetiske som Sitt beste skaperverk. Først når Han skapte mennesket, i Sitt bilde til å ligne på Ham, da sa Han at det var veldig bra! (fritt oversatt) Han som skapte alt det vakre, Han som holder solen på plass i atmosfæren, Han har omsorg for DEG. Han vil ha en nær relasjon med deg, hvor du kan kalle Ham Pappa og Han får kalle deg sønn/datter.

Ingenting er umulig for Han! Tror du det? Virker din helbredelse til å være umulig for Gud? Virker din situasjon til å være umulig for Gud? Bare se litt nærmere på alt hva Han faktisk har skapt rundt deg, så kan du komme tilbake å fortelle om noe virkelig er umulig for Ham.

Han trenger ingen rådgiver. For hvem kan vel gi råd til Han som er allmektig Gud og Skaper? Du trenger ikke gi råd til Gud angående ditt liv eller andres. Vi har fått det privilegium å få be til Ham, og alt vi ber om i Jesu navn skal bli gitt oss. Snakk om fordeler! Løft blikket ut av din egen lille

lørdag 2. november 2013

Daddylove

Jeg trenger ikke være redd. Jeg trenger ikke være mismodig. Jeg trenger ikke være bekymret. Jeg trenger ikke å gjøre alt perfekt. Jeg trenger ikke å se med gru på fremtiden.

"Derfor sier Jeg [Jesus] dere: Vær ikke bekymret for livet deres, hva dere skal spise eller for hva dere skal drikke, og heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne?

Se på fuglene i luften, de verken sår, høster eller samler i hus. Likevel gir deres Himmelske Far dem mat. Er ikke dere av større verdi enn dem? Hvem av dere kan ved å bekymre seg legge så mye som en alen til sin livslengde?

Så hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser. De verken arbeider eller spinner. Og likevel sier Jeg dere at selv ikke Salomo i all sin herlighet var oppkledd som en av disse. Hvis nå Gud kler gresset på marken på denne måten, det som står i dag og blir kastet i ovnen i morgen, skal Han ikke mye mer kle dere, dere lite troende?

Vær ikke bekymret og si; "Hva skal vi spise?" eller "Hva skal vi drikke?" eller: "Hva skal vi ha på oss?". For alt dette søker hedningene etter. Men deres Himmelske Far vet at dere trenger alt dette. Søk derfor Guds rike og Hans rettferdighet! Så skal alt dette bli gitt dere i tillegg.

Vær derfor ikke bekymret for dagen imorgen! For dagen i morgen skal bekymre seg for det som hører den til. Hver dag har nok med sin egen plage."
Matt 6, 25-34

Er det ikke rart hvordan det dreiet seg om de samme problemene for 2000 år siden? "Jeg har iiingenting å ha på meg!" eller "Søren, vi har ingenting å spise her". Salomo skriver at det ikke er noe nytt under solen, og det stemmer jo så absolutt. Men istedenfor å være med i den håpløse kattedansen som verden gjør, så kan vi velge å HVILE.

Jeg slipper alt det som jeg skrev i begynnelsen av innlegget, fordi jeg vet at Pappa elsker meg. Jeg vet hvem jeg er i Jesus Kristus. Han leder meg til hvilens vann, han lar meg ligge i grønne enger, han fornyer min sjel - ja, Han leder meg på rettferdighetens stier for sitt navns skyld. Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager! (Salme 23)

Jeg er Guds utvalgte (Kol 3,12), min Pappas øyensten (Sak 2,12) og jeg vet at jeg er verdifull for Ham! Jeg var så verdifull og elsket at Han lot Jesus dø på korset for at jeg skulle bli frelst for evigheten! (Joh. 3,16) Og Gud gjør ikke forskjell på folk (Ap. 10,34), så Han ser på deg med samme øyner. Du er ikke bare èn blant mange, du er Guds elskede sønn og Guds elskede datter.

Fordi Han elsker meg, så har jeg et evig håp. "Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som ble gitt oss." (Rom 5,5) Jeg kan le og smile mot kommende dager (Ordsp. 31, 25), for det er ikke noe ondt som skal ramme meg og det er ingen plage som skal komme nær meg og min familie (Sal 91,10). Uansett hva som møter meg, så er jeg trygg i Pappa Guds armer. For Han bærer meg og redder meg gjennom hele livet (Jes. 46,4). Og det finnes ingen våpen som kan smies mot meg som kan lykkes! (Jes 54,17).

Klart du kan si, "Ja, men sånt kan vi ikke si. Vi vet aldri hva som kan skje i morgen eller dagen etter."
Du om det. Jeg velger å tro på Guds kjærlighet og Hans forsørgelse, fremfor det usikre som verden kan tilby meg av epidemier og katastrofer. Han har lovt det, og han lyver ikke!

Jeg tror Gud har gitt oss mange nøkler for å kunne "lykkes i livet". Å kunne leve i guddommelig helse, å leve med fred i sinnet, å kunne leve med vissheten om at Gud er for oss og at vi er akseptert av Ham. Ikke minst så har han gitt oss et kall til å søke etter de fortapte og lede dem hjem til Pappa Guds favn, ved Hans nåde. Og jeg tror at alle disse nøklene finner vi i Guds evige, trofaste Ord; Bibelen.

Ved å ta til oss av Hans Ord - ikke bare lese det, men å ta det imot aktivt - så kan vi se mer av det Hans Ord forteller oss. Helse er ikke et løfte som ligger langt der framme, men noe som ble kjøpt for oss langt tilbake i tid, når Jesus døde og gjorde et fullkomment offer. PROVISION, not a  PROMISE. Altså, noe Han har forsørget oss med allerede. Samme er tilgivelsen. Vi har allerede fått det gjennom Jesus, og vi kan vandre ut ifra den vissheten.

Pappa elsker meg. Og Han elsker deg! Vi kan vandre ut ifra den vissheten, om at vi allerede har en fullkommen Pappa som tar vare på oss og som er FOR oss, aldri imot oss.

torsdag 19. september 2013

God wants you healed!





Det finnes så mange som lider med sykdom og plager i verden. Og selv om mange tror på Jesus Kristus som Frelser og Herre, så tror de ikke på ham som sin helbredelse. Det er faktisk skikkelig dumt! Ekstremt teit, rett og slett! For mens en hel verden er på vei til fortapelsen, så sliter frelste mennesker med sykdom og er av den grunn ikke i stand til å gå ut i hele verden, som Jesus befalte oss.

For like sant som Jesus kom for å dø for våre synder og stod opp igjen til vår rettferdiggjørelse, så døde han også for våre sykdommer og plager, og stod opp igjen til vår fullkomne helbredelse. Ved Jesu sår har vi fått legedom (Jes 53,5). Men mange snakker om lidelse som vi må gå igjennom som kristne, og tror at dette er sykdom. Vel, den fineste måten jeg kan omtale dette på er å kalle det tåpelig. Pappa Gud vil se deg frisk!

Og det lureste du gjør er å høre hva Pappa Gud selv sier i Sitt Ord, istedenfor å høre på religiøs forkynnelse som taler ut ifra mangel på åpenbaring om Guds kjærlighet. Ut ifra Guds Ord så vet vi at Han ønsker å se deg frisk og helbredet. Han ønsker det så mye at Jesus døde! Det er det fullkomne bildet på at Gud vil at du skal være frelst og helbredet. Klart det viktigste er å være frelst, men slik som det står skrevet i Jes 53,5 så går helbredelse og frelse som hånd i hanske. Når du tar imot Jesus som Frelser og Herre, så har du i teorien tatt imot Hans fullkomne legedom for alt annet, som en frelsespakke. Du kan bare ta i bruk det du allerede har fått.

Israelsfolket gikk igjennom ørkenen i 40 år uten hverken hovne føtter eller slitne klær, og dette var under den gamle pakt. Vet du ikke forskjellen på den nye og gamle pakt, så anbefaler jeg deg å lese hebreerbrevet, for det er viktig for å forstå hele Bibelen i rett kontekst. Det som ble skrevet under den gamle pakt er langt ifra det samme som den nye pakt.

“Men nå har Kristus fått en så mye bedre prestetjeneste, likesom han også er mellommann for en bedre pakt, som er lovfestet på bedre løfter.” (Hebreerne 8:6-7)

 I den nye pakt så har Jesus allerede dødd for alle våre synder og sykdommer, og vi har blitt rettferdiggjort på et rettferdig grunnlag, da Han oppfylte hele loven. Ikke avskaffet, men oppfylte. Det betyr at det ikke er noe mer å legge til av gjerninger til vår frelse eller legedom, men vi kan ta imot gratis fra Guds gave gjennom Jesus Kristus.

Jesaja profeterte om Jesus og hans død i det gamle testamentet:

Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår har vi fått legedom. (Jesaja 53,4-5)


For å vise enda tydeligere at Pappa Gud ønsker deg helbredet, så viste han seg Sin vilje gjennom Jesus sin tjeneste på jorden. Hele tiden gikk han rundt å gjorde godt og helbredet mennesker. Les bare fra de første 14 kapitlene fra Matteus om hvor mye helbredelser Jesus utførte! Og enda er det mange flere å lese om.

*******

Siden dro Jesus omkring i hele Galilea; han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage hos folket. Ryktet om ham spredte seg over hele Syria, og de kom til ham med alle som hadde vondt og led av forskjellige sykdommer og plager, både de som hadde onde ånder, de månesyke og de lamme, og han helbredet dem.(Matt 4,23-24)

Jesus kom hjem til Peter og så at svigermoren hans lå til sengs med feber. Han rørte ved hånden hennes, og feberen slapp henne. Hun sto opp og stelte for ham. Da det ble kveld, brakte de til ham mange som hadde onde ånder. Han drev åndene ut med et ord og helbredet alle som var syke. Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profeten Jesaja: Han tok bort våre plager og bar våre sykdommer. (Matt 8,14-17)

 Der bar de til ham en mann som var lam og lå på en båre. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Vær frimodig, sønn, syndene dine er tilgitt.» Noen av de skriftlærde sa da med seg selv: «Denne mannen spotter Gud.»  Men Jesus så hva de tenkte, og sa: «Hvorfor går dere med onde tanker i hjertet?  Hva er lettest å si: ‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp og gå’?  Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme: «Stå opp, ta båren din og gå hjem!»  Og mannen reiste seg og gikk hjem. (Matt 9,2-7)

Mens han talte til dem om dette, kom en forstander og kastet seg ned for ham og sa: «Datteren min er nettopp død, men kom og legg hånden din på henne, så får hun leve.» Jesus reiste seg og fulgte med ham sammen med disiplene sine.Nå var det en kvinne der som hadde hatt blødninger i tolv år. Hun nærmet seg Jesus bakfra og rørte ved dusken på kappefliken hans, for hun sa til seg selv: «Om jeg bare får røre ved kappen hans, blir jeg frisk.» Jesus snudde seg, og da han fikk øye på henne, sa han: «Vær frimodig, datter! Din tro har frelst deg.» Og kvinnen ble frisk fra samme stund.
   
Da Jesus kom til forstanderens hus og fikk se fløytespillerne og den støyende flokken, sa han: «Gå ut! Jenta er ikke død, hun sover.» De bare lo av ham. Så snart folkemengden var sendt ut, gikk han inn og tok jenta i hånden, og hun reiste seg opp.  (Matt 9, 18-25)

Etter at Jesus var kommet i hus, gikk de blinde inn til ham, og han spurte dem: «Tror dere at jeg kan gjøre dette?» «Ja, Herre», svarte de. Da rørte han ved øynene deres og sa: «Det skal bli som dere tror.» Og straks ble øynene deres åpnet. (Matt 9,28-30) 

Mens de var på vei ut, kom noen til ham med en mann som var stum og hadde en ond ånd. Da den onde ånden var drevet ut, kunne den stumme tale. (Matt 9,32-33)

Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage. (Matt 9,35)

Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. (Matt 11,5)

Store folkemengder fulgte med ham, og han helbredet dem alle. (Matt 12,15)

Folk der på stedet kjente ham igjen og sendte bud rundt i hele området, og de kom til ham med alle som var syke. De ba om at de bare måtte få røre ved dusken på kappefliken hans. Og alle som gjorde det, ble friske. (Matt 14,35-36)

******

Jesus elsker deg og ønsker å se deg helbredet, på alle områder! Om du sliter med sykdom eller plager, så be denne bønnen:

"Takk, Herre Jesus for at du døde for mine synder og sykdommer. Sykdom og plager er under forbannelsen, så takk for at Du har frikjøpt meg for enhver forbannelse, ved at du ble til en forbannelse for meg da du døde på korset. Takk for at ved Dine sår så har jeg fått legedom og jeg velger nå å ta autoritet over enhver sykdom og plage i min kropp; I Jesu navn så er jeg frisk. Amen!"

Om du er i nærheten av Myrvåg så er du velkommen til THE ROCK hver søndag kl 17.00 og vi vil gjerne be for deg.

onsdag 18. september 2013

Heartbeats

I bønn igår kjente jeg hele tiden på at Gud talte... "Kom nærmere.." En stille stemme hvisket; "Hør..." og jeg opplevde som om jeg kunne høre min himmelske Pappas hjertetoner.. du-dunk, du-dunk...

Som stadig forelsket kone til hr. Gjerde så elsker jeg å høre hans hjerterytme når jeg ligger i armkroken hans og hviler hodet på brystkassen hans. Det er noe med det som gjør meg så trygg.

I 2009 så var jeg gjennom en sykdomsperiode hvor hele kroppen min var fylt av smerte. Alt var vondt. Når jeg bevegde meg så knirket leddene og gnisset i smerte. Jeg som egentlig er rimelig energisk og bevegelig, ble istedenfor sittende i sofaen. Nattesøvnen kom bare dersom jeg hadde elektrisk varmeteppe å ligge på. Jeg var fullstendig tom i meg selv.

Men likevel så var den perioden så god, for jeg ble i fred og ro liggende å høre på Guds hjertetoner. His heartbeats. I ukesvis så gjentok han det samme ordene dryppende av pappakjærlighet; "Du er min datter... Du er verdifull... Du er vakker... Jeg elsker deg.." Igjen og igjen. Jeg ble aldri lei av å høre disse enkle ordene, og de forvandlet meg fullstendig.

Daglig så minte Pappa Gud meg på ordene fra salme 91, og pakket dem som vanlig inn i sin herlige kjærlighet, den perfekte pappakjærligheten som sendte sin egen Sønn, Jesus Kristus til å dø for mine synder og sykdommer, så jeg skulle bli fri for alltid. Det burde vært den verste tiden i mitt liv, særlig siden hele livet fra det ytre så ut som det falt sammen. Men jeg ble bare mer og mer grunnfestet i hans kjærlighet og nåde.

Også når jeg var 11 år så det ut som livet til både meg og familien min holdt på å falle fra hverandre. Mamma ble som kjent diagnostisert med bipolar lidelse, familien ble rykket fra hverandre på alle områder og ingenting var i nærheten av et normalt familieliv. Ikke bare var mamma syk, men vi flyttet, alle fire barna var i stor krise, samt en overarbeidet pappa og mange flere ting som jeg ikke skal nevne her. Men også her viste min gode Pappa at han regjerer på tronen, der han la sine store, trygge armer rundt meg og lot meg hvile - midt i stormen.

Det kunne vært det tidspunktet hvor jeg sa; "Vet du hva, Gud.. dette gidder jeg ikke! Her tjener jeg deg natt og dag, men så ender mamma opp med å bli syk og hele familien blir ødelagt?! Jeg går!". Men jeg hadde ingen annen plass å gå. Så dette ble tidspunktet hvor jeg fikk bli kjent med ham helt alene, ikke gjennom mamma og min barnetro, men gjennom en nær relasjon med Jesus Kristus. Ved å ta et valg om at Jesus er min Herre og Frelser.

Han tok meg til sides, ut av alt bråket, og jeg fikk høre hans hjertetoner; "Du er min datter.. Jeg er så fornøyd med deg! Du er vakker og jeg gleder meg over deg!".

 Vår himmelske Pappa Gud kan snu enhver situasjon til det gode. Jeg ble fullstendig helbredet for disse smertene og plagene jeg hadde i 2009. Mamma ble fullstendig helbredet for bipolar lidelse. Igjen står jeg som fullstendig gjenopprettet av alt det som Satan ville som ondt, og med løfter om at det skal bli enda bedre! Ingenting kan rykke oss ut av Hans kjærlighet.

onsdag 29. mai 2013

Dø fra seg selv

Jeg tror ikke jeg har tall på hvor mange ganger jeg har hørt beskjeden fra talerstolen; "Du må dø fra deg selv!". Det er mye snakk om å gi opp og la Gud ta over.

Min tankegang er praktisk rettet. Det er så mye symbolsk i Bibelen, og jeg har behov for at Gud viser meg det praktisk. Hva er å dø fra seg selv? Hvordan gjør man det? Hvorfor?

I Markus 8,34 står følgende: ”Den som vil følge etter meg, han må fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg.”

 Jeg har hatt mine kamper mot Gud, om jeg kan si det på en litt humoristisk måte. Når jeg stod oppi en kamp om noe jeg virkelig ønsket, og så at bønnesvaret ikke kom når jeg trodde, så var jeg sint på Gud. Og det mest irriterende med å være sint på Gud, er at jeg vet så inderlig vel at jeg ikke har noen grunn til å være sint på Gud og at jeg kommer til å innse at det er kjempetåpelig etter en liten stund. Likevel så var jeg sint på Gud, og jeg ropte til han; "Jeg vet at du er god, og det irriterer meg at jeg vet det så inderlig vel! Jeg vet at dine tanker ikke er onde, men jeg er sint likevel!". Det er lite hensiktsmessig å være sint på Gud, men likevel så kjenner han tankene våres uansett. Istedenfor å ignorere han og grave meg ned i mismotet ved å kjenne på at bønnesvaret ikke hadde kommet, så ble jeg sint. Beste hadde vært om jeg hadde stolt på ham, men for meg var denne kampen nødvendig, og det ledet meg inn i en dypere forståelse av hans vilje og kjærlighet for meg.

Også når vi snakker om hvordan vi skal komme oss gjennom de tøffe tingene, da er løsningen å hvile i det. Vel, hvordan hviler man i vanskelige situasjoner? Da må vi faktisk gi det opp..

Abraham gjorde i sin tid en utrolig stor oppofrelse for Gud, da han la sin egen sønn, som han hadde ventet på i 100 år (!!) og elsket, på offerbenken for Gud, villig til å gi han opp. Som et bilde på hva Gud en dag skulle gjøre for menneskene da han i kjærlighet gav sin egen sønn Jesus for oss. Abraham ble stoppet og Isak fikk leve, men han var villig til å gi han opp, selv til tross for hvor mye han hadde kostet av tårer og smerte før han kom.

Min egen ektemann gikk også gjennom en stort offer for noen år tilbake, da hans egen pappa lå for døden på sykehuset med kroppen fylt av kreft. Og han måtte ta valget; Skal jeg stole på deg, Gud, selv om du velger å ta pappaen min hjem til himmelen? Og etter en stund så falt valget på ja. Pappaen hans overlevde, til ære for Gud, men Odd-Gunnar valgte på forhånd å stole på at Pappa Gud var nok uansett.

Jeg påstår ikke at det er lette valg. Men ved å ta de rette valgene i de vanskelige situasjonene, så gir du Pappa Gud en mulighet til å gi deg fred og hvile når du går gjennom dødsskyggens dal. Så slipper du å kjempe kampen selv, men tro at Gud er din forkjemper og forsørger.

Så står du der, drømmen er ikke oppfylt og ingenting virker som den kommer til å bli oppfylt i nær fremtid. Drømmen er god, ingen kan påstå noe annet. Men likevel så er den så selvfokusert.. Det er et stort offer å gi opp drømmene, som du har kanskje brukt hele livet på å utforme og planlegge rundt. Drømmene som du har hatt som enten mål eller delmål. Og selv om drømmen er så god, så får du det best om du velger å si "Ikke min vilje, Gud, men din. Uansett hva som skjer i fremtiden, så velger jeg å tro at du elsker meg, at du har omsorg for meg og har en perfekt plan med mitt liv."

Samtidig, så sier Paulus; "Vær ikke uforstandige, men kjenn Herrens vilje!". Å gi opp sine egne drømmer betyr ikke at du slutter å be om det du håper på. Det betyr at du velger å søke HAM fremfor DET. Du velger å søke Jesus Kristus, hans rettferdighet og nåde, fremfor å søke dine egne drømmer. Så skal du bli gitt alt det andre i tillegg.

Pappa Gud mener ikke at du skal være undertrykket av vonde omstendigheter, at du aldri skal kjempe imot det du opplever som urett, men hans vilje for deg er at i alle ting så kan du oppleve den fred, glede og frihet som bare finnes i Jesus Kristus. Den finnes ikke i drømmene dine, selv om de er aldri så gode, den finnes ikke i familien din, selv om Gud har gitt deg den. Den finnes heller ikke i det skapte, men i selve Skaperen. Det er han vil burde søke, han som fyller all din trang til herlighet.

"Min Gud skal etter sin rikdom fylle all deres trang til herlighet i Jesus Kristus" Fil 4,19.

lørdag 4. mai 2013

Aldri glemt

Herre, Du har ransaket meg og kjenner meg. Hvor jeg enn sitter eller står, så vet Du det. Langt borte fra kjenner Du min tanke. Min sti og mitt leie blir gransket av Deg. Du kjenner nøye alle mine veier..

Som lita jente la jeg elsk på salme 139. Jeg pugget den og lærte den. Ble inspirert av å forstå denne delen av Guds farshjerte for meg. Den ble en slik trygghet. Men så valgte jeg senere å "kutte ut" Gud, Bibelen og alt "kristelig", fordi jeg var tenkt å klare livet selv.

De årene da jeg prøvde å rømme fra Guds kjærlighet, så gikk denne salmen på repeat i hodet mitt. Hver gang jeg i min desperasjon av nød slo opp i Bibelen, så havnet jeg på denne salmen.

Ikke et ord er på min tunge, se, Herre, uten at Du kjenner det helt og fullt allerede. Bakfra og forfra omgir Du meg, og Du har lagt Din hånd på meg. Å forstå dette er for underfullt for meg, det er for høyt, jeg kan ikke fatte det.

Han snudde aldri ansiktet sitt bort fra meg. Ikke fra meg da jeg var såret eller da jeg gjorde en rekke med teite ting. Han var ikke unnvikende for noen ting som hendte i livet mitt. Han var aldri uinteressert i meg, selv om jeg hevdet som Peter at jeg aldri hadde kjent Ham.

Hvor kan jeg gå bort fra Din Ånd? Eller hvor kan jeg flykte fra Ditt ansikt? For jeg opp til himmelen, er Du der. Redde jeg leie i dødsriket, se, da er Du der. Spenner jeg morgenrødens vinger, setter jeg bo ved havets ytterste grense, selv der skal Din hånd lede meg, og Din høyre hånd skal holde meg fast.

 Jeg prøvde i årevis å flykte fra Gud og mot Satan. Flykte fra der det var fred, mot der det var ufred. Irrasjonelt kanskje, når jeg visste hvor god Jesus var. Jeg tenkte at alkohol ville gjøre trikset, da skulle jeg endelig bli fri fra "kristenheten". Da ville Gud snu ansiktet bort fra meg. Men nei, Han elsket meg fortsatt og kallet på meg. Jeg sullet meg mer og mer inn i mørket bare for å innse èn ting;

Om jeg skulle si: "Sannelig, mørket skal falle over meg", så skal likevel natten være lys rundt meg. Sannelig, selv mørket er ikke for mørkt for Deg, men natten lyser som dagen. Mørke og lys gjør ingen forskjell.

Mørket var aldri for mørkt for Ham. Han fortsatte å etterjage meg med sin godhet og kjærlighet, midt inni min synd og fortvilelse, så viste Han meg at Han var god.

Så forstod jeg endelig dette, og på min egen 20-års dag så hadde Pappas godhet ledet meg til omvendelse. Jeg ville ikke lenger rømme fra Hans kjærlighet, men velge å hvile i den.

torsdag 11. april 2013

Når tilgivelse ikke lenger er en følelse, men et valg

Jeg har ikke helt forstått at jeg har god greie på tilgivelse. Det har vært så selvsagt, for ellers så hadde ikke livet mitt kunne fungert. Mange sier at "Jammen, Victoria.. du forstår ikke hva han har gjort mot meg!" eller "Du vet ikke alle de stygge tingene hun sa til meg!". Jeg forstår ikke alltid hvor vondt visse ting er - og ja, jeg tror det er individuelle forskjeller på hvordan vi opplever livets motganger. Men Jesus sa det til hele menigheten, ja, til alle som kaller seg kristne, helt upåvirket av hvordan den enkelte opplevde saken, hvordan han/hun følte det eller hva som hadde skjedd med dem - han sa det til absolutt alle at vi skal tilgi.

"Du får det til å høres så enkelt ut!", kan du si. Mitt motspørsmål er da, at dersom Jesus sa det bare så enkelt "Tilgi dine fiender, gjør godt mot dem som er stygge mot deg og velsign alle som forbanner deg" (fritt oversatt), ba han oss om å gjøre noe som er for vanskelig da? Ber Jesus deg om å gjøre ting som du ikke klarer? Nei, han ber deg aldri om mer enn du kan klare. Han mente ikke at tilgivelse skulle være et surrete, selvopptatt røre, men at det skulle være et valg.

Hvor mange ganger skal du tilgi? Hvor mange ganger skal et menneske gjøre deg urett før tilgivelsen stopper? 70 ganger 7 sa Jesus, og det var bare en dag. Det var nok ikke det eksakte tallet Jesus mente, men jeg tenker du forstår poenget.

Problemet med tilgivelse er ikke selve tilgivelsen. Den er et enkelt valg. Den er som ekteskapet mitt - jeg velger det, selv på tøffe dager (dårlig sammenligning, siden jeg er nygift og lykkelig forelsket!). Tilgivelsen er ikke basert på følelsene dine, men alene på det verket som Jesus gjorde. Han har gitt deg et nytt sinn og utøst Den Hellige Ånd i ditt hjerte, så du er i virkelig istandsatt til å tilgi. Det handler bare om å ta valget om å tilgi.

Jeg tror ingenting er for vanskelig til å tilgi. Jesus tilgav dem som drap ham. Han tilgav deg... og meg... Når jeg ser på han, min Frelser og Herre, som led døden for meg, hva er vel en enkel tilgivelse? Han døde for å gjenopprette alt som gikk tapt, og jeg tror han kan gjøre noe gjennom meg! He is able! Han kan gjøre meg i stand til å tilgi, til å glemme det vonde og å elske mennesker.

For det er rart hva tilgivelsen gjør. Når Jesus tok del i livet mitt, så bar jeg på mye bitterhet mot andre. Særlig èn ting hadde såret meg så veldig dypt, på grunn av noe som hendte for mange år siden. Det var noe som virkelig var graverende og i menneskelige øyne hadde jeg all rett til å være bitter og ikke ville tilgi. Men Pappa Gud har så mye større planer enn det..

Han ledet meg gjennom en helbredelsesprosess, noe som var krevende om jeg kan være helt ærlig. Det var en vond periode, fordi det berørte så mange betente saker, som ihvertfall jeg helst bare ville glemme. Så etter en stund, opplevde jeg helt tydelig at Den Hellige Ånd ba meg om å tilgi denne personen som hadde såret meg.

Jeg ble fortvilet! For jeg hadde ingen intensjon om å tilgi! Jeg ville glemme det og gå videre, men ikke tilgi. Men Den Hellige Ånd bare fortsatte å be meg om å tilgi, med en vennlig og varsom røst. Helt til jeg en dag sa at jeg ville gå på hans ord å tilgi. Hans godhet leder til omvendelse..

Dag etter dag kom denne saken opp i sinnet mitt, og følelsene mine kjempet imot tilgivelsen. Jeg hadde ingen grunn til å tilgi, for det var aldri kommet en unnskyldning eller noen form for ytre gjenopprettelse. Men sannheten er at jeg hadde all grunn til å tilgi for Jesus døde for meg. Det er jo alltid nok.

Men uansett så kjempet sinnet mitt mot tilgivelse. Daglig så fortalte jeg meg selv at jeg velger å tilgi og at tilgivelsen ikke er basert på den følelsen jeg opplever, men på Guds Ord. Og etterhvert så lydet følelsene mine dette valget.

Og det var som å slutte å gi planten gift. Plutselig vokste det frem en nydelig blomst. Bitterheten og utilgivelsen hadde en hensikt; å holde meg nede. Tilgivelsen hadde en annen hensikt; å gi meg vekst.

Alt det vonde som hadde hendt ble snudd på hodet. I dag er det ingenting som har hendt som Gud ikke har snudd til sin ære. Alt har virket sammen til det gode. Det er ingen vonde følelser lenger.

Vi har fått fri vilje, vi kan velge akkurat hva vi vil. Gud har gitt oss mulighet til å holde fast på alt det vonde som har hendt eller å gi slipp på det. Han har lagt foran oss velsignelsen og forbannelsen. Vi kan velge bitterhet og forbannelse, eller velsignelse og tilgivelse. Valget er fullt og helt vårt. Men han ber oss om å velge velsignelsen.

mandag 18. mars 2013

The good days

Jeg forstår godt hvorfor mange ikke synes "kristendom" høres spesielt spennende ut. For å være helt ærlig, så var "kristendom" lite appellerende til meg også før. Det eneste disse kristne snakket om var "den grusomme endetiden" da alt kom til å bli håpløst, hvor mange prøvelser de måtte gå igjennom og hvor vanskelig livet var.

Beklager om du ble støtt, for jeg sier ikke at livet som frelst skal være et maskeradespill, hvor du skal late som alt er bra til enhver tid. Det er tåpelig, for det er lettere å gjennomskue enn du tror. Klart vi har det vanskelig iblant og det ER LOV å sørge (lov til alt, forsåvidt). Men jeg tror Jesus har så mye større tanker enn bare dette!

Endetiden er ikke bare grusom. Vi har kanskje hengt oss litt vel opp i disse tingene som omhandler antikrist osv. som selvfølgelig også skal leses, men Jesus sa at vi ikke trenger i frykte noe. Ja, Jesus sier at de skal forfølge oss og føre oss frem for domstoler og kaste oss i fengsel, men han sier at dette skal bare bli en mulighet for oss å vitne! (Luk 21, 13) Ikke et hår på vårt hode skal gå tapt. Er det så farlig lenger da?

Gud har sagt at han skal mette oss med mange gode dager. I motsetning så snakker han om "den onde dag". Altså at det er mange gode dager og bare èn ond dag. Livet skal bestå i hovedsak av de gode dagene. Det sier Guds Ord, og det som strider mot Guds Ord kommer ikke fra ham. Tanker om at du alltid skal slite med tøffe ting og lide hele livet har ikke sitt opphav i Guds Ord.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg hadde litt misforståelser ift. dette før. Klart jeg lærer mye av de utfordringene jeg går igjennom, men det er ikke meningen at jeg skal stoppe opp midt i dem. Det er ikke til Guds ære. Han får ære når vi blir ledet igjennom ved hans nåde. Hadde ikke vært så utrolig om israelsfolket stoppet opp i ørkenen? Hadde det vært noe å skrive i Bibelen og prise Herren for da? Jødene feiret høytiden for å minnes når Gud ledet dem ut i ørkenen... punktum. Nei, Gud får ære når vi blir stående på den onde dag og får se mange gode dager i livet!

Livet mitt er blitt så godt på alle områder fordi Jesus har frelst meg. Jeg har det godt - virkelig godt. Jeg sovner og våkner opp sammen med verdens herligste mann, fordi Jesus har svart begges bønner. Jeg kjemper ikke lenger med vonde tanker og følelser, fordi Jesus har gitt meg fred i sinnet. Og det er fortsatt mye, mye mer som jeg kan takke han for!

Angst, håpløshet, mismot, depresjon, mindreverdighet (som ikke er det samme som å være ydmyk, langt ifra!), selvopptatthet, frustrasjon og andre negative følelser kommer aldri fra Gud. I Jesu navn så tar jeg autoritet over disse følelsene til deg som leser nå. Du skal ikke lenger slave under dem. Gud ønsker å la deg få leve et godt liv, fylt av glede, fred, FRIHET, kjærlighet, sindighet, kraft, utholdelse og alt det gode som kommer fra ham. Om du lurer på hva Gud ønsker å gi deg, så kan du lese om Jesus. Gav han noen ufred? Unnlot han å helbrede noen? Gav han mennesker sorg? Fikk han dem til å bli mismodige? Ledet han dem inn i slaveri eller satte han dem fri? Jesus er bildet på hvem Gud er. De er ett. Alt Jesus har tilgang på, har du også tilgang på dersom du er frelst. Du kan komme frimodig innfor nådens trone å finne hjelp til rette tid.

Jeg har fått mange mail i det siste, som jeg ikke har hatt kapasitet til å svare på. Men jeg ber for den som trenger forbønn, og skal prøve å få svart i nær fremtid.